Bare skyer beveger stjernene

Nå er det lenge siden jeg har skrevet på kvelden. Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe som helst. Det er akkurat som om noen har trykket på pauseknappen og så blir alt helt stille. 

Men så ligger jeg her i senga mi, det er sent, litt for sent. Jeg kikker ut på nattehimmelen, og langt der oppe helt ensom på en mørk himmel, en hvit sky. Den beveger seg så fort at jeg må flytte meg på puta for å se den litt lengre. Og så er det ser igjen. Forundringen over at noe kan feste seg så godt til hukommelsen. For hver gang jeg kikker opp på himmelen og ser skyer bevege seg hører jeg den samme setningen på repeat i hodet mitt; 

«Bare skyer beveger stjernene» 

Det er tittelen på en film vi så en gang på barneskolen, jeg husker ikke hvilken klasse, men før 6. Klasse, det var før vi flyttet. Jeg husker ikke filmen så godt, jeg husker bare at den handlet om sykdom, om kreft og noen som døde. Men den tittelen. Hva er det med den som har gjort at den har festet seg på denne måten. Hva er det som gjør at jeg i dag, 20 år (+-) etter å ha sett den filmen fremdeles hører den tittelen i hodet mitt hver gang jeg kikker opp på himmelen og ser skyer bevege seg. 

Man kan undre seg over hvordan hjernen fungerer, hvordan er det mulig å huske noen ord i over 20 år, men samtidig kan jeg reise meg fra sofaen for å hente noe og innen jeg har reist meg har jeg glemt hva jeg skulle. Hvor er logikken? 

Hva er det som gjorde at du festet deg sånn? «Bare skyer beveger stjernene»