Del 2: Mitt år!

………

Jeg gledet meg alltid masse til å dra på skolen, masterutdanningen min var så viktig for meg og jeg følte at tiden på skolen var med på å forme meg som menneske. Jeg gledet meg til å dra bort, være student og være sosial med de fineste menneskene jeg hadde møtt på lenge. Men samtidig så stilte jeg umenneskelig høye krav til meg selv, jeg kjente på at jeg skuffet meg selv, og kun det beste var bra nok. Siste gangen jeg dro på skolen er ganske uklar, togturen var et mareritt med det største angstanfallet jeg har hatt, og det gjorde at jeg ble redd for å ta tog igjen. Jeg hold ut to av tre dager på skolen, med en stor klump av skuffelse i halsen, følelsen av at jeg ikke hadde gjort nok tok overhånd og jeg var redd for at jeg skulle knekke sammen midt i kantina. Jeg hadde konstant vondt i hodet i 2 dager, og synet mitt var uklart. Jeg var kvalm, og ble enda mer kvalm av å spise, det gjorde at matlysten var dårlig og jeg spiste på langt nær nok. 

Det føles rart å skrive dette her, det er skummelt fordi jeg har egentlig ikke satt så mye ord på det før nå. Samtidig er det godt fordi jeg ser at de valgene jeg har tatt var riktig. 

Jeg gikk gjennom de neste månedene som en skygge av meg selv. Jeg var helt utslitt på hjemmebane, etter middag måtte jeg ofte legge meg, og jeg hadde ikke klart meg uten den kjærligheten og forståelsen jeg fikk av mannen min. Han tok seg av alt på hjemmebane og hadde i tillegg egen jobb, det står det stor respekt av. Men en periode som dette tar på for alle og jeg kjente at den dårlige samvittigheten for alle her hjemme ble større og større. 

Jeg var livredd før jeg skulle til legen, livredd for at hun ikke skulle forlenge sykemeldingen min, livredd for at hun ikke skulle se at det var alvor. Livredd for at jeg måtte tilbake på jobb, ikke fordi jeg ikke likte jobben min og ville tilbake, men fordi den frykten for å ikke strekke til og skulle skuffe noen andre var så stor. 

Etter flere å ha vært et tomt skall i flere måneder kjente jeg sakte men sikkert på at jeg fikk litt mer overskudd, men da var det frykten for å falle tilbake til det som hadde vært som tok overhånd og det ble en vond sirkel. 

Jeg har vært til samtaler og jeg har snakket med legen min, men jeg har et lite problem og det er at den rolige meg som tilsynelatende alltid har kontroll kommer til syne da jeg blir usikker. Dette gjør at det kan virke som at jeg har kontroll og at det kommer til å gå fint, fordi jeg vet så godt hva jeg burde gjøre. Jeg antar at problemet er at jeg ikke har snakket så mye om de følelsene jeg kjenner på da jeg skal gjøre det jeg vet jeg burde. Jeg har vært livredd for å dra på butikken, men jeg har gjort det allikevel fordi jeg ikke vil la frykte ta overhånd, det er jo det som er riktig å gjøre, men det er også viktig å bearbeide det som skjer i det man går inn på butikken med noen andre enn seg selv, det har jeg ikke vært flink på. Men det har jo allikevel gått fint, jeg har kommet meg gjennom det, jeg er ikke lengre redd for å dra på matbutikken, og jeg fortsetter å pushe meg selv til å gå på andre butikker. Jeg har til og med søkt jobber i butikker for å vise meg selv at det ikke er farlig, og det er deilig å kjenne på at man pusher egne grenser. 

Jeg har kommet en lang vei, jeg har masse overskudd og glede, men jeg har også de små stikkene av frykt for å falle tilbake. Jeg valgte å si opp jobben min og avslutte skolegangen for å finne igjen meg selv, men jeg vet også at jeg ikke kan gå hjemme i all evighet. Det er skummelt, jeg er livredd, men jeg er også klar, klar for å finne det som er riktig for meg!