Del 1: Mitt år!

Denne teksten har jeg vært usikker på om jeg skal dele. Det er skummelt fordi det er så ærlig, det er meg, mine følelser, mine tanker, mine erfaringer.. Jeg hopper i det..

Jeg har vært så svak, men jeg har blitt så mye sterkere. 

Det siste året.. det føles ut som om noen har revet livet mitt fra hverandre, bit for bit. Jeg holder fremdeles på å bygge det opp igjen, jeg er ikke helt ferdig, men jeg vet jeg er så mye sterkere enn jeg noen gang har vært. Ryggsekken min har blitt så mye tyngre, men jeg har også blitt mer takknemlig og jeg setter pris på det jeg har på en helt annen måte.. 

Dette er min historie.. 

Den er lang fordi dette året har vært langt. Så la oss ta det bit for bit. 

Er det ikke rart hvordan alt plutselig kan snu? Hvor fort hele verden kan kollapse rundt deg? Jeg trodde ikke det var mulig, men livet motbeviste meg. 

Jeg har i hele mitt voksne liv kjent på en indre ro, jeg har følt at jeg har kontroll på det meste og tar ting på strak arm til tross for at jeg har kjent på en usikkerhet langt der inne. En usikkerhet som ganske sikkert kommer fra årene på skolen. Jeg har aldri latt den usikkerheten få slippe gjennom, jeg har trukket pusten en ekstra gang og hoppet i det. På utsiden tror jeg egentlig alltid at jeg har sett rolig ut. At det har virket som om jeg har kontroll. 

Disse ordene sier vel kanskje noe om at jeg ikke alltid har hatt kontroll, at det bare har sett sånn ut, og jeg har aldri tenkt over at det skulle komme og bite meg i rumpa sånn det har gjort. For hele livet mitt ble plutselig snudd opp ned. Jeg følte bokstavelig talt på at jeg vaklet meg i fremover i håndstående istedenfor med beina godt plantet på jorda slik det alltid har vært. Jeg kunne kjenne på usikkerheten sive gjennom det rolige ytre skallet mitt og det tok mer og mer overhånd. Etter en stund så ble dette utrolig slitsomt å bære på, og sakte men sikkert så sleit jeg meg selv helt ned til beinet. Jeg følte meg som et skall, jeg kjente at jeg koblet ut oftere enn før, jeg fikk ikke med meg hele samtaler lengre, klarte ikke å huske beskjeder like godt og gjorde meg avhengig av å skrive ned ting for å ikke glemme. Jeg kjente at jeg ble lettere irritert og frustrert, og det gjorde at den dårlige samvittigheten blomstret. 

Jeg kunne sitte i bilen på vei til jobb og kjenne kvalmen bygge seg opp, skjelvinger jeg ikke hadde kontroll på tok overhånd og jeg kunne kjøre halve veien uten å egentlig vite hvordan jeg hadde kommet meg dit. Dette skremte meg, men jeg blåste det bort, gravde det ned og sto på videre. 

Så gikk det ikke lengre. Jeg klappet helt sammen og hadde null kontroll. 

Dette er ubehagelig å tenke tilbake på, og jeg blir irritert på meg selv for at jeg ikke stoppet opp før, hadde jeg gjort det så hadde jeg kanskje sluppet å gi helt slipp på det jeg hadde. 

…………

Del 2 kommer om en stund..