Der fremme i horisonten.

Når jeg ser det ta form  i horisonten er det som om jeg holder pusten og alt rundt forsvinner. Det kjennes ut som om det er første gangen jeg ser det, men samtidig er det et gledelig gjensyn. Allikevel så tar det pusten fra meg på denne måten. Slår meg i bakken og tenner en gnist inni meg som jeg hadde glemt at fantes der. 

Jeg lurer på hvorfor det føles sånn nå, for jeg vet jo at jeg har sett det før. Og så tenker jeg tilbake på årene som har vært og det slår meg.. at det er akkurat på denne måten hver høst. Når solen begynner å gå ned tidligere og mørket slynger seg over horisonten. Fargene er de samme, følelsen er på mange måter den samme, men allikevel så er den like magisk! 

Så takknemlig jeg er for at jeg har muligheten til å være vitne til solnedgangen igjen og igjen!  Så takknemlig jeg er for den magien som blir skapt hver eneste kveld, hver eneste høst. 

Takk!