Mission in life!?!

Er det sånn at alle har en drøm, den virkelig store drømmen liksom. Den ene tingen, eller de tingene man vil oppnå før man dør?!?

Jeg tror ikke jeg har det, så svaret er kanskje nei? Det kan vel ikke bare være meg? Jeg har mange ting jeg ønsker å gjøre, men jeg har ikke en ting som jeg tenker at det er mitt «mission in life», noe jeg virkelig brenner for.

Noen vil design en kleskolleksjon, eller spille inn en sang, eller skrive en bok eller få en doktorgrad innenfor ett eller annet felt. Jeg kunne tenke meg alle disse tingene egentlig, eller nei.. Jeg kunne ikke spilt inn en sang, men de andre ville jeg gjerne oppnå. Men det er ikke noe jeg føler at jeg SKAL gjøre før jeg dør.

Det eneste jeg noen gang virkelig har følt at jeg må gjøre, noe jeg må få oppleve er å bli mamma, og det er jeg jo også. Det er kanskje den ene tingen jeg føler at jeg til en viss grad mestrer. Er det lov å si? Joda, det er vel det. Jeg påstår ikke at jeg er perfekt og alltid har alt på stell, men jeg er mamma med hele mitt hjerte og gjør en så god jobb som jeg kan hver eneste dag ut i fra de forutsetningene jeg har akkurat den dagen. Det må vel være bra nok? Jeg føler det hvertfall.

Men burde det være noe mer? Eller er jeg Kaja, mamma Kaja og det er det? Nå blir jeg flau over meg selv, for er ikke det nok? Det svir i magen da jeg formulerer «bare mamma» for det er ikke bare, det er det viktigste jeg kan være, og det er det jeg skal være. Men….

….. Det er så mye jeg vil, jeg vil reise til uendelig mange land, selv om man med tanke på klimakrisen ikke burde fly så mye. Jeg vil utvide mine fotokunnskaper og ta bilder som jeg kan dele med verden. Jeg vil skrive en bok (men hvor begynner man), jeg vil lære å danse, men hvor finner man rytmen? Jeg vil bli like god på å strikke som mamma, men hvor finner jeg tålmodigheten?

Kanskje man egentlig ikke burde stresse så mye med det? For ting skjer når det skal skje? Tor du ikke? Kanskje jeg bare må gi meg selv litt tid, og så finner jeg motivasjonen til å sette inn det ekstra giret når tiden er inne for det? Kanskje er det meningen at jeg akkurat her og akkurat nå skal ta en dag av gangen, øve meg på å åpne øynene og se de små tingene, og kanskje jeg etterhvert vil finne det jeg er på utkikk etter? Kanskje det er noe jeg ikke en gang har tenkt på enda?