Så fort man glemmer..

Jeg har så lett for å glemme hvor langt nede jeg har vært, jeg har så lett for å bagatellisere det siste halve året. Sommerferiebobla har vært så god. Jeg har følt meg så lett og fri, uten bekymringer. Og så glemmer jeg, glemmer de som var før. 

Da er det ekstra tungt når man sitter i sofaen, helt alene og plutselig kjenner pulsen stige, skjelvingene og kvalmen. Helt uten grunn, eller tilsynelatende helt uten grunn. Men så vet jeg jo også at det har lett for å bli sånn da jeg er sliten. Og hva er jeg nå? Jo sliten. Uka som har gått har vært tøff, det har vært en påkjenning som jeg egentlig ikke vil kjenne på å komme tilbake til hverdagen. 

Det skremmer meg hvor fort jeg glemmer, og hvor fort jeg bagatelliserer min egen psyke. Det er vondt å kjenne på at energinivået ikke er helt som i ferien, men jeg vet også at det er en grunn til det. Jeg må gi meg selv tid til å tilpasse meg denne nye hverdagen. 

Og jeg må kanskje la meg selv falle litt sammen. Det er så lett å klistre på det smilet og gjøre det som er forventet, eller det som jeg forventer av meg selv, for sannheten er jo at det ikke er noen andre som forventer noen ting av meg. Men så glemmer jeg det og konsekvensen blir så stor. 

Jeg kjenner så veldig på den dårlige samvittigheten i dag. Det kjennes ut som jeg har et slør over hele meg og er liksom ikke helt skrudd på. Det er lørdag og fint vær, jeg synes liksom vi bør finne på noe, men så orker jeg ikke. Mannen har tatt med seg største snupp på kino. De to små har lekt fint ute i hagen, men så kjenner jeg det er så alt for lett å si ja til å se iPad da de ikke finner på mer å leke. Det er kanskje ikke verdens undergang, men jeg kjenner allikevel på at jeg burde ha gjort mer.

Prøver å klappe meg selv på skulderen og berolige meg med at jeg kommer sterkere tilbake!