Sprekk denne boblen langsomt.

Når alt som flyr gjennom hodet mitt om dagen er tanker om skolestarten er det vanskelig å skrive om noe annet. Alt er så komplekst. Det er så mye spenning og glede, men samtidig er det også trist og vondt. Det er virkelig en helt annen hverdag, og jeg vet jo det, jeg har vært klar over det lenge. Allikevel så er det som å bli slått hardt i magen hver eneste dag da man sier hadet å går. Det som en gang var så trygt er ikke det lengre. Det er mange nye mennesker, det er mye som skjer i hodet på en 6 åring og det er vanskelig å tilpasse seg, både for store og små. Jeg vet jo det kommer til å gå fint, men jeg vet også at jeg må snappe ut av denne spiralen, for akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal fylle dagene mine med. Jeg venter bare å at klokka skal bli så mye at det er tid for å hente snuppa igjen. Det var jo ikke det her jeg hadde sett for meg. Det var ikke sånn dagene skulle se ut. Jeg skulle ha tid til så mye, men så sitter jeg bare her og prøver å få kontroll på tankene som lever sitt eget liv.

Jeg har innsett at jeg må gi meg selv tid til å omstille meg, jeg må komme meg ut av denne boblen, men jeg kan ikke forsøke å sprekke den for fort, da er jeg redd den bare blir tykkere.

Man tror man er klar, man tror man kan forberede seg på alt, og så blir det ikke sånn. Det er vel kanskje dette som er livet? Vi skynder oss litt langsomt i denne prosessen her.

Jeg fortsetter min ferd mot å sprekke denne lille boblen langsomt.