Alt som skjer.

Den følelsen når den lille hånden slipper min litt større hånd og du løper av gårde. Du snur deg rundt og blikket ditt møter mitt. Du kommer tilbake, «kan jeg gå og leke nå, mamma?» En usikkerhet slår over meg, tankene flyr og i løpet av en brøkdel av et sekund har jeg tenkt tusen tanker. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg. Jeg foreslår at vi kan gå inn med sekken din. Vi ser læreren din i vinduet og vi vinker. Du ser på meg igjen. Spør igjen om du kan leke. Jeg får samlet meg litt, jeg spør om det er ok at jeg går hjem. Så blir det sånn. Jeg får gå hjem, du løper av gårde og vinker til meg.

Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å kjenne sånn på å skulle gå fra deg. Den frykten for at du ikke skal komme inn til timen og ingen merker det. Det er så rart, men også litt fint.

Det er fint å se at du blir så stor og at du er så trygg, og jeg setter så pris på den muligheten vi har til å kunne gå sammen til skolen og at jeg kan hente deg rett etter skoleslutt. Det er en befrielse å kunne gå ute tidlig om morgenen. Duggen på gresset. Fuglene på jordet. De lave, rolige lydene. Starte dagen på en måte som får i gang kroppen. Dagen får så mange flere timer, og det liker jeg.

Når vi går sammen så flyter ordene ut av munnen din, og når jeg slipper hånden din og går hjem igjen så er det akkurat som om hodet mitt slår om. Tankene flyter sånn de pleier da jeg er alene. Jeg observerer tusen ting langs veien. Det er tusen ting jeg har lyst til å ta bilde av, men mobilen fanger ikke helt det jeg ønsker. Jeg kjenner at jeg trenger å komme meg ut og fotografere litt igjen.