En regnværsdag fylt med lykke.

Det renner en dråpe nedover kinnet, og en til. Den er kald, men allikevel ikke så kald. Det renner en til ned i nakken, den er kald mot den varme huden. Jeg kjenner håret klistre seg mot kinnet og nakken. Lyden av støvler som hopper i en vanndam og den trillende latteren til et barn som løper i regnet. 

Den friske luften, den kalde, men ikke for kalde følelsen. Følelsen av at man kan gi litt faen i hvordan man ser ut og om man blir bløt. Følelsen av at man kan ha det gøy og hoppe i vannet uten å tenke på konsekvenser. 

Ord som flommer ut av barnebunn, som setter ord på hvordan det føles å være ute i regnet. Jeg smiler med hele med da jeg ser på deg løpe frem og tilbake, du jubler mens du hopper i vanndammene. 

Hadde det ikke vært for deg hadde jeg mest sannsynlig ikke gått ut i dette været, jeg hadde nok blitt på sofaen med en kopp kaffe. Men da hadde jeg heller ikke fått denne følelsen. Denne følelsen av ren lykke og stolthet. En stolthet over at deg, akkurat deg har jeg (eller vi da) laget og vært med på å forme til det fantastiske mennesket du er i dag. Uten deg hadde jeg gått glipp av muligheten til å kjenne på regnet som sildrer nedover nakken. Uten deg hadde jeg gått glipp av å kjenne den deilige følelsen av det varmet vannet mot en kald kropp i dusjen. 

Uten deg hadde denne dagen vært mye fattigere. 

Nå kan jeg være stolt av meg selv. Jeg kan være stolt av at jeg har fått trent styrke her hjemme, og i tillegg har kommet meg ut i frisk luft. Jeg kan være stolt av meg selv for at jeg har fått gjort så mye allerede, og dagen er enda ung. Dette er en regnværsdag fylt med lykke!