Magien i ordene.

I en evighet kan jeg ligge og la tankene svirre. Det er så uendelig stille rundt meg. Inge lyder som avbryter.

Fra det ene til det andre. Jeg skriver, jeg sletter, jeg skriver, jeg spiller litt candy crush før jeg avbryter meg selv igjen. Jeg skriver.

Tankene vil ikke stoppe. Ordene flommer. Gir ordene noen mening? Jeg vet ikke, men de gir meg en indre ro. Jeg får utslipp for en kreativitet som ikke handler om å skape noe perfekt, men en kreativitet som handler om å skape en ro. En kreativitet som er mine.

Ord er magi for meg. Ikke i form av dikt som rimer og flyter lett over leppene, men ord som kjennes i hjertet, i mitt hjerte. Kanskje gir det ikke mening for andre som leser, kanskje gir det ikke mening for meg i morgen. Men akkurat her, akkurat nå er det akkurat disse ordene som gir mening for meg. Det er det som er magi.

Å slippe ordene ut, få de ned på papir. Det er det som hjelper, på den måten og bare den måten kan hjerne min få slippe å kverne rundt på de samme ordene. Jeg går videre, til en ny tanke, til nye ord.

Fornuften sier jeg bør slutte, men tanken hører ikke etter. De lever sitt eget liv, uavhengig av tid og sted. Uavhengig av rutiner, og en visshet om at morgendagen kommer så alt for fort.