Det går over..

Hver gang skjer det og hver gang blir jeg like overrasket. 

I dag har jeg vært hos legen, forhåpentligvis siste gangen på veldig veldig lenge. 

Hver gang blir jeg helt utslitt etterpå. Og det er kanskje ikke så rart. Kvelden før legetimen eller på morgenen før legetimen går hele jeg inn i et stressmodus. Jeg føler at jeg er utenfor meg selv. Jeg tåler støy veldig dårlig og blir rastløs. Kroppen skjelver, jeg blir svimmel og pulsen stiger. På legekontoret prøver jeg å holde meg opptatt med et blad eller telefonen samtidig som jeg prøver å holde kontroll på pusten. Føler meg helt idiot fordi alle helt sikkert får meg seg den høye pusten min. 

Det er alltid forsinkelser, og da mener jeg virkelig alltid! Og jeg som er så redd for å komme for sent er jo alltid ute i god tid så da blir jeg sittende der å stresse meg opp en god stund. 

Inne hos legen går det ganske greit. Men da jeg er ferdig og har kommet meg ut er det som en ballong som blir tom for luft. Energien forsvinner og jeg har mest lyst til å legge meg, og det er mer ubehagelig enn vanlig å gå ute blant folk, og jeg blir ekstra emosjonell. Så hva gjør jeg? Jeg går ute blant folk. Ikke søren om denne frykten skal få feste seg, ikke søren om det er noen andre enn meg og min egen fornuft som skal få bestemme hva jeg kan og ikke kan gjøre. 

Og så er det så deilig å kunne skrive ned alle følelsene sine etterpå. Skrive ned hvordan det kjentes på kroppen. Når man ikke er så flink til å sette ord på det høyt, så har det for meg blitt viktig å sette ord på det i skriftlig form. Det hjelper meg å slutte å tenke på det igjen og igjen. Det er på denne måten jeg blir ferdig med ting.